Adresseavisen: Kongen av humorhaugen

Hvordan får du noe så banalt og utgjort som tannlegehumor til å bli hylende morsomt? Hvordan gjør du en åpenbar betraktning om at vaskemaskiner bråker til en vits som både er instinktivt gjenkjennelig, men samtidig får deg til å tenke «hvorfor tenke ikke jeg på det!»

Hadde jeg visst det, hadde jeg vært Norges mest-tjenende stand up-komiker Dagfinn Lyngbø. Men i mangel på talent, litt kvalifisert gjetning: Når Lyngbø, etter en slapp åpning for løst bundet sammen av mer abstrakte betraktninger rundt lyd, løfter en forestilling med noe så enkelt som en tannlegesketsj, handler det ikke om bitende sarkasme, samfunnskritikk, dobbeltironi eller det konkrete innholdet i sketsjen for den saks skyld.

Det handler om rytmen, trykkene og rykkene i både stemmen og kroppen til Lyngbø. En fintfølelse som gjør at man nesten ikke blir overrasket når Lyngbø etter hvert også begynner å demonstrere sine musikalske ferdigheter.

Humoropptur

Til tross for at han er kongen på humorhaugen, vokser Lyngbø fortsatt som komiker. Fra «Ka e’ vitsen?» til «Evolusjon» kvittet han seg med de verste «hva er greia med...»-faktene og ga showet en klarere retning.

Fra «Evolusjon» til «Stereo» har han plukket opp enda flere av komikkens instrumenter, samt gitar, kontrabass og trommer. Parodiene sitter godt nok til at han slipper å ty til billige triks som å annonsere dem på forhånd, og isteden kan gli sømløst mellom dem. Stemmebruken levner ingen tvil om hvorfor mannen er ettertraktet til filmer der «alle snakker norsk», et talent han også bruker til å dekonstruere radioverter på en lattervekkende måte. En rekke dårlig ordspill satt til lyden og rytmen av jazz, med Lyngbø på kontrabass, er som tatt ut av boka til Bill Bailey.

Og til tross for at alt føles regissert ned til trykket på hver konsonant klarer Lyngbø av og til å fri seg fra rytmen og reagere på publikums reaksjoner. Det er ikke voldsomme improvisasjonskunster, men det viser et register som til sammen blir imponerende omfattende.

Lyden av en hånd som klapper

Det kræsjer ordentlig et par ganger. Tenåringsjente-med-kassegitar-parodien er bom på åpent mål, (kanskje nettopp fordi målet er så åpent) og Bergensbølge-parodien på Vaular og Nilsen og gjengen er myntet på et annet publikum, i tillegg til å drukne i dårlig volumkontroll.

Og den kanskje mest gjennomgående kritikken mot Lyngbø er at det blir vel trygt og enkelt. Det sparkes sjelden hardt, i trygge retninger og uten kontroverser. Det går mest i korps og ten-sing. Det nærmeste vi kommer kanten er en spøk om en buttplug og samfunnskritikken går ikke lenger enn et underforstått poeng om at politiet kanskje gjør mer skade enn gagn når de advarer unger mot narkotika.

Men så, mot slutten av forestillingen, godt inne den trygge, snille humoren, trer han over i vårt samfunns største tabu: døden. Ikke som den første, men med nok talent, fingerspissfølelse og tilstedeværelse til at gåsehuden reiser seg og man ikke vet om man skal le eller gråte. Det lover godt for fortsettelsen.

Link: http://www.adressa.no/kultur/article7390861.ece

Neste show på turné

23. aug

Ullensaker

Ullensaker Kulturhus
Bestill

24. aug t.o.m 24. aug

Halden

Brygga Kultursal
Bestill

25. aug t.o.m 25. aug

Fredrikstad

Blå Grotte
Bestill

26. aug

Kolbotn

Kolben Kulturhus
Bestill

31. aug t.o.m 2. sep

Kleppe

Askøyhallen
Bestill