Aftenposten: Vrir oss i latter

Dagfinn Lyngbø opererer ikke bare i stereo, men i full surround-sound. Han ser humor i en dør, og omskaper det mest bagatellmessige og hverdagslige til stor og gjenkjennelig komikk. Det finnes ingen lyd (derunder dialekt og musikkstil) han ikke kan gjengi og vrenge humor ut av – men først nytenker han hvert eneste element og presenterer det i gjennomlyst og finpolert versjon.

Lyngbø bevisstgjør oss på alle lydene som omgir oss, forstyrrer oss, beroliger oss, irriterer oss. Han henter frem stemninger og minnebilder, fra skoletannlegens skrekkinngytende skraping og borring via nye teknologiske finesser til de lydene som ikke er der lenger og vi lytter forgjeves etter. Alt gjør han uhyre musikalsk, i utsøkt samarbeid med trommeslager og drømme-sidekick Bjarte Jørgensen.

Deres skildring av Skolekonsertene på gymsal-gjestespill med afrikansk musikk er ubetalelig morsom og dødelig presis i timingen. I den andre enden står sangen om Lyngbøs far som døde så plutselig og etterlot seg et lydmessig tomrom. Lyden av «mistet». I show-sammenheng er den et melankolsk, sterkt og bevegende innslag, men sangen bør kunne overleve på egne ben.

Dynamisk

Lyngbøs entré møter stormende og forventningsfull applaus. Så begynner han utrolig teit med å spørre noen på første benk hvordan de har det. Er det mulig? Jada. Lyngbø vet akkurat hva han gjør. For før vi rekker å forvirre oss ferdig, vrir han på humorskruen og tar oss gradvis med inn i sin kaleidoskopiske lydverden.

Fremdriften er som i en stor symfoni: flere satser, hovedtema med sidetemaer, varierende tempi underveis, enorm stigning mot slutten. Han bygger og bygger til det er vi som vrir oss av latter, før han skrur av, rolig begynner på en ny sekvens som bygger og bygger – og så videre frem til et slagkraftig finaleklimaks.

Vi får gjennomleve pinlige gutteår i Ten-sing, pinlige øyeblikk med egne barn når man roter seg inn i feil kostymebutikk, pinlig P3-musikk, for ikke å snakke om pinlige talentkonkurranser. Kassegitar-damer har ingen fremtid etter Lyngbø/Jørgensen-versjonen av en sang om å vente på bussen. Enhver intellektuell sang til ståbass-komp vil fra nå av få skjeve blikk fra Lyngbøs publikum.

Kjetil Husøy, Silje Grimstad og Trond Kjørlaug står for det lydtekniske. Mange teatre har noe å lære her.
Link: http://www.osloby.no/oslopuls/kunst_og_scene/Bli-lyd--og-det-ble-Lyngbo-7115415.html