BA - Dagfinn Lyngbø hos sine egne

Det er noe med de høstmånedene der Lyngbø inntar en bergensk scene. Showet sniker seg inn den kollektive samtalen. Bergensere hamstrer billetter i månedsvis på forhånd og listen over antall show er hver gang lang som en dårlig vits. Og når både «Evolusjon» (2008) og «Stereo» (2012) ble tunge publikumsdragere handler det om flere ting; et Lyngbøshow har blitt en obligatorisk identitetsmarkør for voksne (fra 35 til 65 år?) mennesker i den utvidede middelklassen. «Har du fått billetter til Lyngbø- showet, eller? Jeg har hørt at det nesten er utsolgt helt til jul», er en ikke ukjent frase ved kaffeautomaten hos en mellomstor bedrift på Salhus, i Sandviken eller på Søftleand i de nevnte høstmånedene. «Nei, men vi prøver å få billetter til julebordet i desember. Jeg har hørt det er hylevittig» er kanskje det vanligste svaret.

Så hva har Lyngbø kokt sammen i «Supersmud» med «tekstdoktor» Are Kalvø og musiker/sidekick Bjarte Jørgensen? En forestilling som ikke slår sirkelen veldig langt utenfor Lyngbøs tidligere palett. Men uten at det gjør noe, for Lyngbø forankrer «Supersmud» i gjenkjennelseseffekten. Folk i salen har registrert at Puls-Yngvar, den altfor blide og spreke sogningen, er en smått irriterende karakter. Folk i salen kan knegge gjenkjennende når Lyngbø forteller at han har begynt å ta etter sin mor. For hvor mange fikk ikke høre som liten at bananen kan spises – «ja, den er faktisk akkurat like god» – selv om skallet er svart? Og så gjentar man det for egne barn som voksen. Selv om det fortsatt ikke stemmer.

I tillegg til gjenkjennelseseffekten er showets bunnlinje jaget. Jaget etter noe bedre. Maten, treningen, rådene og som Lyngbø selv skriver programheftet: «Det er jo slitsomt å aldri være tilfreds».

Han er ikke perfekt selv og derfor kompenserer han. «Jeg har hatt elbil, jeg komposterer, så da må det vel være lov å kaste et kjøleskap i skogen nå og da?» «Supersmud» svinger også innom andre som kompenserer. MDG-topp Rasmus Hansson kjøpte seg SUV. Andre venter for lenge med å kompensere, hevder Lyngbø. Petter Northug, for eksempel. Han skulle kanskje tatt en pils litt oftere.

Noen vidåpne og litt for lettvinte dører (poenger) sparker riktignok Lyngbø inn; i dag er livet redusert til en knapp (les internett), men det setter vi på kontoen for at ingen er perfekt. Heller ikke Dagfinn Lyngbø.

Ørjan Nilsson