Bergens Tidende: Latterbombe

Det findyrkede kroppsspråket, med all sin kontrollerte ulenkelighet. Observasjonsevnen. Mimikken og timingen. De naivt intelligente spørsmålene, de snodde synsvinklene. Hjertevarmen.

Alt dette visste vi bodde i Dagfinn Lyngbø.

Det vi ikke visste - i alle fall ikke jeg - var at han var så stappet full av så mange og så presise lyder. Av så mye musikalitet. Og av en så genial evne til å sette sammen alle disse x-faktorene, og la dem gå opp i en høyere enhet.

«Stereo» er en anelse mindre fysisk enn forrige show, «Evolusjon», og bygger seg opp i en litt langsommere takt.

Ikke at Lyngbø er kjedelig, for det er han ikke ett sekund. Men han starter i et ganske lugnt og stand up-tradisjonelt hjørne, med litt improvisert småprat med publikum, og med begrepet «lyd» som sentralt omdreiningspunkt.

Det går i hverdagslyder og lydminner. Ekle lyder, skremmende, ufyselige. Pappalyder og gymlyder og lyden av et enmanns skolekorps.

Krokveiene er mange. Blødmer serveres mens han spiller ståbassjazz for å gi vitsene større tyngde og en akademisk tone. Han henter solid musikalsk støtte hos sin gamle kompis Bjarte Jørgensen, men sannelig henter han sceniske poenger også. Jørgensen er ikke aldeles uten komiske talenter, han heller.

Apropos x-faktor:Vi er omtrent halvveis i showet og Lyngbø har dreid den komiske skruen atskillige hakk. Nå strammer han til, med en nøye observert og hysterisk vittig versjon av alskens talentkonkurranser.

Knapt har vi fått igjen pusten, så vrir han ytterligere til, med en sylskarp analyse av forskjellen på kvinnelig og mannlig kommunikasjon, forkledd som parodi på kvinnelige kassegitarartisters låttekster.

Fra det øyeblikket og ut er showet en eneste latterbombe, der treningsstudioets stepmaskin gis en helt ny betegnelse, og kristne voksne som frelser pubertale, hormonsprengte guttunger inn i Ten Sing visualiseres inn i gjenkjennelighetens absurditet.

Akkurat der ligger også noe av det som gjør Lyngbøs show så gode. Han holder trivialiteter og hverdagsligheter opp for oss, på en måte som gjør at vi ser dem på nytt, og blir glade i dem.

I denne komikerens univers er det også plass for vemod. I en hyllest til sin far, beskriver han hvilke lyder barndomshjemmet mistet da blomsterhandleren døde i fjor. Hvordan han fremdeles leter etter det han mistet, men ikke vet helt hvor han skal lete. Lyngbø balanserer hårfint mellom humor og melankoli, uten et øyeblikk å miste taket verken på stoffet eller publikum.

Ved hjelp av stadig tettere, strålende musikalske innslag, bygger showet seg opp mot en avslutning som knapt er til å tro.
Link: http://www.bt.no/bergenpuls/film/anmeldelser/Lyden-av-Lyngbo-2758089.html