VG - Super-Dagfinn

Fremdeles Norges mest bevegelige og mest bevegende mann.

Showpremiere: «Supersmud». Av og med: Dagfinn Lyngbø. Musiker: Bjarte Jørgensen. Tekstdoktor: Are Kalvø. Sted: Ole Bull Scene, Bergen.

Her er en til familieselskapene: Prøv å gjenfortelle en Dagfinn Lyngbø-vits. Sannsynligvis kommer alle til å le. Ikke fordi du forteller vitsen så himla bra, men fordi de kjenner originalen.

I alle fall om du hospiterer på Vestlandet. I løpet av høsten kommer horder av bergensere og sannsynligvis et par utenfor kommunegrensene til å trekke ned mot deres morsomste sønns sjuende humorforestilling på 20 år.

Stort intervju på VG+: Dagfinn Lyngbø koblet av i et år

Det er det så mange gode grunner til, at det er lett å glemme samtlige. Men her er muligens de viktigste: Kroppspråket som burde fått en ordliste i seg selv, mimikken og stemmebruken som gjør at han kan parodiere seg gjennom hele sin nærmeste familie i løpet av ti sekunder. Men mest av alt den skrå observasjonsevnen, der lupen er enda sterkere rettet mot ham selv, som Mann (44) - i verdens beste land.

Årets forestilling skulle egentlig hete «Et bedre menneske». Det høres jo - som han selv skriver i programmet - ut som et motivasjonsforedrag på en selvhjelpskonferanse.

Men det er altså nøyaktig det «Supersmud» handler om.

Om å være et menneske. Om å bli et bedre menneske. Eller i alle fall om å bli en bedre Dagfinn Lyngbø. Om perfeksjonspress, morsomme matpakker, dobbeltmoral, digital mobbing og Norges hyggelige våpenindustri.

Måten askøyværingen ler av sine egne, ekstremt godt innøvde og veltimede enlinjere med overraskende vrier på ikke nødvendigvis friske problemstillinger er uforlignelig stø. Ikke minst når han på lett gjenkjennelig vis står og ser opp i taket et sted med armene inntil seg.

Samtidig er han om mulig vel så rørende når han nå går fra å synge om sin nylig avdøde far i «Stereo» (2012) til å synge om det å VÆRE far i den digitale virkeligheten - i den rørende og hysterisk morsomme låten «Smarttelefon».

Låt, ja. Den musikalske bautaen fra «Stereo», Bjarte Jørgensen, er nå en hel-integrert del av Lyngbøs show. Låtene likeså. Avslutningen er muligens litt for åpenbar i sin knappesamfunnskritikk, og føles egentlig som om den kommer ti minutter for tidlig.

Det gjør ingenting.

For når alt kommer til alt er det, som nevnt, ikke nødvendigvis poengene til Dagfinn Lyngbø som er morsomme i seg selv. Det er måten han leverer punchlinene på i et naturlig høyt og heseblesende tempo. Nesten som han plukker dem opp fra ingensteds og puster umerkelig liv i dem. Med overganger som er fornøyelig silkemyke, umerkelig fordomsfrie og unikt geniale.

Eller supersmude.

TOR MARTIN BØE